Allerede i 1960 reiste Björn Hultén, takket være et stipend fra Kong Carl Gustaf VI, til Kairo for å se Nasjonalmuseets samling av møbler fra Tutankhamons grav. Noen sammenleggbare, seremonielle stoler og krakker laget av ibenholt og sedertre med innlegg av elfenben og gull gjorde et ekstra sterkt inntykk. Alle disse var sammenleggbare for å kunne følge farao hvor enn han gikk. Egypt var kilden som de gamle grekerne hentet fra. Stoltypen ble funnet der før den ble overtatt av romerne og med dem ble den gitt videre til den europeiske kulturarven. Napoleon I sin sammenleggbare stol av bøk med sete og rygg av skinn var basert på samme prinsipp, det samme var den engelske safaristolen som under kolonitiden ble et tegn på engelsk overherredømme. Via engelskmennene ble safaristolen returnert til Egypt og sirkelen ble dermed sluttet. Da Björn Hultén i 1975 fikk i oppdrag å produsere møbler og tegne møbler for den svenske ambassaden i Kairo og plassere en rekke sammenleggbare stoler på terrassen, var det en handling som hadde røtter langt tilbake i tid. Med navnet Tuttan definerer Björn Hultén også deres referansesfære og undervurderer dermed den uheldige tilknytningen til engelsktiden. Å innrede en ambassade er imidlertid ikke bare å høflig tilkjennegi kunnskap om vertslandets tradisjon og historie, men også å vise den kulturelle tradisjonen i eget land. I Björn Hulténs raffinerte variant av safaristolen kjenner vi også igjen det nordiske, slik tilfellet er med for eksempel Mogens Koch. Men når Björn Hultén videreutvikler det funksjonelle aspektet, gjengir han paradoksalt nok noe av dets faraoniske holdning og det blir da også et passende sete for en utsending. Så langt heter stolen Tuttan; dens fortsatte reise gjennom tid og rom blir som stolen på Kryss med et typisk ordspill for Björn Hultén.